samme hva

 



jeg lener meg mot vinduet for å se på juni. så går jeg mot døra for å være med. men i det jeg går over terskelen svikter beina mine litt og jeg føler meg ikke bra. så jeg prøver igjen og føler meg verre. tredje gangen er det ingen vits i å nevne.

så går jeg motvillig inn igjen og blir fortalt at jeg kanskje må glemme maiblomster og midtsommer, men at jeg skal få bli med på innspurten uansett; at jeg skal få rulle i grønt gress, puste inn svett festivalluft og miste jordbær i sjøen - snart.



sånn ting er nå

det er rart å innse at roen fortsatt er det viktigste. det føles som jeg har velta inn havet, blitt slengt rundt i et  uvær. oppbrukte sjanser og resirkulert karmagjør vondt; det føles utrolig urettferdig. men ikke en gang nå er det rettferdighet som blinker i varselstrekanten. jeg vil ikke ha unnskyldninger fra noen; heller ikke bedre flaks. jeg vil mye heller kjenne normalpulsen hamre opp og ned halsen så mye som én gang til. jeg vil myse mot sola uten å tenke. jeg vil ha bare roen tilbake.

og heldigvis er det for en gangs skyld  jeg som bestemmer hva som skal skje. 




tilfeldige favoritter

et utvalg søte og finurlige, rare og tåpelige favorittbilder:

beste tur på isen

da håret mitt var høstrødt og jeg drakk en sveitsisk brus med reinstyr på<3.


vinner blant årets frokoster.

et av bildene jeg har tatt som gir meg noe nytt å tenke på hver gang jeg ser det.

 

det nærmeste jeg har kommet en geit.

beste snikbildet av tyske turister i egypt.

og så klart det tåpeligste bildet av en lykkelig meg.

markblomster og poesi

et par av mine bedre sommerbilder og ellers en liten samling favorittord på norsk. 

 

Livet er avlyst.


La oss sove videre


til neste
eon.



Snart blir solen


en supernova,


samme faen.


Tor Ulven

 

 Me sigler ikkje same havet 

 

Me sigler ikkje same havet, 

endå det ser so ut. 

Grovt timber og jarn på dekk, 

sand og sement i romet, 

djupt ligg eg, seint sig eg, 

stampar i broddsjø, 

uler i skodde. 

Du sigler i ein papirbåt, 

og draumen ber det blå seglet, 

so linn er vinden, so var er bylgja. 

Olav H. Hauge 




 

Det er morgen igjen, vesle håp

og verden frotterer seg i nyvasket solskinn

Livets ansikt er aldri det samme

selv om vi ser på det i all evighet.

Kolbein Falkeid

 

en hvilken som helst; noen eller ingen



en gråhåret, liten mann setter seg på kanten av en benk. han er alene i parken, men setter seg likevel helt ytterst, som om han gjør plass til noen andre, som om han venter selskap eller håper på en samtale om været med en fremmed. men ingen møter opp, ingen søker hans blikk, heller er det ingen som retter smilet mot han og gjør han til noen

. foran han kryper en uendelig stor by fram blant tåke og natt. han ser utover og møter bygninger han antageligvis kan utenatt og lyder tidsfølelsen hans avhenger av. alene sitter han en søndagsmorgen og venter på at tåken skal løsne og duene skal våkne til liv. så tar han opp en skive ristet brød fra piknikk-kurven og gir duene halvparten før han selv spiser den andre halve til frokost.

 

 

 

utløp for høst

 






 

 et lite utløp for en plagsom higen etter mørke oktober, korte dager, storm, rødt og ullskjerf. 

blåmyra

 

                                                                                                                                    

 

                                                                                                                                                  «blåmyra skuer opp.

  og truende av storm,

  sjøsprøyt og evighet,

 slår havet mot alle hold

 og forteller bølgene 

 at jeg er ute på dato


 dog er jeg ei gammel

 men yngre enn dagen

 som var, som gikk,

 som seg ut i mørket,

 feiet over og forlot meg

 uten at jeg fikk forlate den»

mer av new york

her er da litt mer av min new york-visjon. tok litt tid å legge ut bildene, da jeg ikke fant mappen før i dag. men her er nå en håndfull fine ekorn, skye høye bygninger og gater i hvitt lys, fylt til randen av yrende liv og tilfeldige atmosfærer.

 

utsikten fra rommet.

bleecker st.

rotet meg bort i soho og tok et bilde som bevis.

'

massivt, skremmende, litt vakkert.

et essensielt motiv, vil jeg si.


time square, både fantastisk og gyselig.

blommor<3.

fine dyr i central park.



<3


<3 <3

 

april-blått

se, jeg fant vår.

 

 

 

 

and that was new york




 





 



det er noe ved det å sovne på et fly vekk fra new york og våkne opp i bilen, bare minutter unna halden, som er litt vondt å tro på. det er heller ikke frivillig jeg forteller meg selv at mitt new york kun skal leve i form av bilder, tynnslitte knær, vennlighet fra fremmede, en noe forbedret retningssans og skrap jeg kjøpte i parken, i lang tid framover.

og de dagene jeg bruker til å rote meg bort fullstendig, kamuflere meg, identifisere meg, gjemme meg og ta meg sammen,virker til å alltid ende opp langt mer verdifullt enn jeg først ville trodd.

man finner noe i de minuttene, sekundene og timene, man for noen dager siden, bar på som skjørt glass. de man visste ikke ville vare evig,  men som man likevel satset alt på og strakte så langt man klarte, så langt det var mulig for bare det å leve litt igjen.

og de mennesker jeg møtte, som antageligvis ikke jeg møter på igjen, som ikke jeg betydde noe for og som heller aldri vil bety noe for meg.

han ved døra som sendte meg matoppskrifter med hjem, skaterne i parken som knøt skoene mine så jeg ikke skulle falle og slå hodet, han som ba meg ut på en bar brooklyn hver kveld og han som bare trodde på meg - som lo av meg når jeg sa det ikke kommer til å bli noe ut av meg, og heller så på meg og sa han gledet seg til å se meg igjen i new york om fem år.

og tanken på hvor tilfeldig malt mitt bilde av new york ble, er vanvittig. for det er så mye jeg ikke så, som jeg ikke aner noe om, som ville gjort min visjon av byen helt annerledes enn den ble. og det gjør meg nærmest gal å tenke på at man kan sette seg på et fly og dra hjem fra new york, men at hodet blir igjen uansett hva.

 

(de ordentlig fine bildene er tatt av min mor, og resten av meg.)

telemark til helvete

jeg tar heisen helt til topps

kun for å kjøre telemark ned

hele bakken

 

stålkontroll på vendingene,

hoftevrikk som klokkeslag

tomt blikk

 

sving, kjør, jeg ser ei bak

for jeg skal treffe bunn

uansett hva

 

dagen i morgen




jeg snur. jeg gjør det ikke fordi jeg må. jeg gjør det for å huske det jeg har prøvd å glemme. jeg skal gå over dørterskelen for å tenne lyset ordentlig - det som slukner hver dag. jeg gjør det ikke fordi jeg er nødt. men fordi jeg vil. jeg gjør det for sinnsro. jeg gjør det fordi jeg skylder alle andre enn meg selv det. jeg gjør det for å slippe å være den som har skyld. jeg gjør det fordi jeg ikke burde skjemmes en ting. jeg gjør det for å igjen forelske meg i altfor lange kvelder, høstregn, ensomme togturer, gitaren min, konsertkøer, idiotiske fisketurer, dype smilehull, lange telefonsamtaler, solbrente hollendere og heteslag.

  jeg skal åpne munnen og få frem sanne ord, for det her orker jeg bare i en dag til. 

bookends

 

Time it was, and what a time it was, it was 

A time of innocence, a time of confidences 

Long ago, it must be, I have a photograph 

Preserve your memories, they're all that's left you

 

 

 

 

paris1914

vi fremmede

vi er så redde

redde for andres øyne,

fremmede blikk

hverandres skjebner

det hensides vårt

 

vi akter ikke se hen

til de ukjentes historier,

for våre øyne skal ikke

røre hva urørt skal forbli

hva forlatt allerede er

 

din verden er ikke min

for du kjenner meg ei

og livredde er vi alle

for å møte et par øyne

vi ikke kan bære vekten av

 

på vei til en venn

 

 
jo, hei. da jeg ikke har skrevet noe fornuftig, eller idiotisk her på to drøye måneder. tenker derfor jeg runder av uka med et utsagn av niels fredrik dahl. det er fint. det får meg til å tenke på appelsiner. vet ikke hvorfor. kan være det samme. hvor fint er ikke det.

 

"-Ja, dette var vel et noe annerledes oppdrag. En utmattet elefant i rushtrafikken?

-Ja, det var jo det.

-Hvis du skulle beskrive det synet som møtte deg da du kom dit hvor elefanten lå.

-Net, jeg veit ikke, jeg... Det var jo trist, på en måte.

-På hvilken måte?

-Den gråt.

-Gråt elefanten?

-Det trillet store tårer nedover...

-Hva tenkte du da?

-Jeg tenkte på Jesus...

-På Jesus?

-Jeg tenkte på Jesus, på Johannesevangeliet: Jesus gråt."

 

 

Fjernt og tydelig



jeg går fra en høst jeg ikke en gang husker, til en vinter jeg hverken vet noe om, eller har spurt etter. rart, det der.

 

 

 

paris i mørket

 

 




pøser på med parisbilder i dag også. her har jeg samlet natt, meksikanske barer, seinen, grafitti og min kjære nabo sander.

fra parisen




jeg har øye for mye rart, men også paris.

 


jeg flykter landet

 
om  få timer flykter jeg til paris. da skal jeg få være rolig, lett og levende i fire hele dager. fantastisk. jim morrison skal få besøk og kanskje skal jeg gå med hatt, om jeg tørr (det har jeg alltid hatt lyst til, men jeg har aldri tørt.) jeg skal kjenne hvor lett et hode kan føles til tross for tvilsom fransk og en retningssans til å rote seg bort i halden med. jeg kommer til å høre franskt bråk, trekkspill og ord jeg ikke skjønner. og jeg skal drikke all kaffen jeg kommer over.

i fire dager skal jeg kjenne på høsten, skrive til fingrene blør og rote meg bort i den fineste byen jeg vet om, og forhåpentligvis kommer jeg hjem med lettere et hode, mindre tanker og ny tversover'sløyfe. men vi får se.

tirsdag

i dag har jeg:


vært...

på kafé i godt lag til mørket falt

flink og øvd piano og gitar som aldri før

sosial

usunn (til de grader)

på vandring i den ville verden utendørs 

ganske glad og fornøyd med ting




sett...

en søt, fransk film

på fine ting jeg gleder meg til å finne fram til i paris

ansiktene til mange av de fineste jeg vet om

mange fine skygger





prøvd...

å være sunn. (funket til rundt halv tre. da spiste jeg krem.)

å skrive av tankene mine

å lage cappuccino fra bunn av

å spille beethoven på piano

å bruke så mye tid jeg kunne på å glo i taket og nyte dagen.

tenkt...

at jeg SKAL bli venn med katten min

på fine ting, som at på fredag er jeg i paris og i morgen skal jeg spise muffins til frokost.

hvor godt det føles å være flink til noe

at jeg kan ha dårlige vaner så lenge de hjelper på kreativiteten min

over hvor rare mennesker er

på hvordan det må være å være fiske og leve under vann




 

supernova

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 vi går mot supernova som aldri før. vi leker med maskiner og drømmer ut ifra hva vi tror er forutsigbart.

vi flyter hurtigere med strømmen nå. vi ler av det utenfor og dømmer alt ut ifra hva vi så aldeles ikke vet.

vi går framtiden i forkjøpet. vi lever opplyste med øyne igjen og støtter oss på alt vi tror så innherdig.

vi feirer den største begivenhet. vi legger fram alt vi eier og ikke har, og virrer diskré mot eksplosjon.

 

from the morning

                                                                                                                                                                                       

                                                                                                                                      

A day once dawned 
And it was beautiful
A day once dawned from the ground
Then the night she fell
And the air was beautiful
The night she fell all around

So look see the days
The endless coloured ways
And go play the game that you learnt
From the morning

And now we rise
And we are everywhere
And now we rise from the ground
And see she flies
And she is everywhere
See she flies all around

So look see the sights
The endless summer nights
And go play the game that you learnt

From the morning


nick drake

konklusjon




jeg kunne lett kalt den tirsdagen her et skrøpelig forsøk på en dag, hadde jeg ikke hatt kaffe, regn på ruta, gammal rock, eldre jazz, gult skjørt, mer kaff, strømper i ull, regn og (snart) en stk fin nabokjerring  og (også snart) enda litt mer kaffe til å fylle den med. konklusjon: bra dag.

siste minutt



jeg kan se høstens ende nå. lett. rett fremfor meg. farger falmer fortere enn de kom. ser jeg godt nok etter, kan jeg se siste rest av lys dø ut. ikke sakte, men sikkert. enda en tapt sommer siger inn i mørket. og jeg dras motvillig etter - med en innbilt tvangstrøye, øynene fullstendig igjen og oktober som brent fast i minnet. for om jeg glemmer hvordan høstens farger kjennes på kroppen, og hvordan blodig natur forstyrrer tidens rytme, husker jeg ikke lenger noe som helst godt. for jeg lever for høsten, og alt annet føles som en kamp mot tiden, meg selv og mørket. for stirrer jeg novembermåned i øynene lenge nok, vet jeg at årene mine vil streike til hjertet tappes for blod og tiden tilslutt står helt stille.

 

en søndag i oktober



jeg gikk tur tidligere i dag, for å se skogen ikledd oktober.

det ga meg ingenting. men jeg tror det var vakkert.

 

fra telefon

                                                                                                     tenkte jeg skulle vise dere en klynge bilder fra instagram og telefonen, av uka som snart gikk.                                                                                                      fine farger, finere ansikt , rare antrekk, et dikt, noen vistne blader og ellers dårlig billedkvalitet. vær så god:







 




















går forresten under navnet "susannaheeg" på instagram. om du vil følge meg, blir jeg glad.

 

 

 

 

jeg

tror..

at lys varer evig, 

at jeg ville smilt fire hundre og femtitre ganger til fremmede daglig, hadde jeg visst sikkert at jeg ville fått minst ett i retur.

at muligens vil jeg aldri finne lykken i annet enn musikk, men det er halvveis greit

at et hjerte mister blod og koblinger om det ikke føler nok, 

at tiden forandrer seg og en dag snur den vel og.

at kake egentlig er litt sunt.

 

vet...

at all verdens presskaffe ikke ville målt mer enn en halvtimes sann glede tilsammen. men om jeg kunne, ville jeg drukket opp hver dråpe likevel og følt at det var mer enn verdt det.

at snart blir sola en supernova.

at et halvt sekunds smil kan røske fram et lass med glemte følelser,

at jeg ikke kan telle på en hånd alle jeg kjenner som vil nå lengre enn langt. 

at en kan elske et språk uten å forstå et ord.

at håpet mitt baserer seg på alt jeg ikke vet.

at å sovne på gresset under en dubstepkonsert, for så å bli sparket i øyet av en drita full mann med støvler er det teiteste jeg noen gang har opplevd.


 

vil...

en dag våkne opp og tenke at "nok er nok," og så sette nesa mot paris, for å skrive til krampa tar meg og hjertet finner fram til fast rytme igjen.

se "pulp fiction" for annen gang.

gå igjennom et frossent paris -med den fineste, svarte kåpa bredd rundt meg, hendene godt gjemt i lommene og minst en jeg er glad i ved siden av meg.

spille på en sekkepipe.

dra på en lang togreise i jesus-skjortel med therese som selskap og  en kassegitar i bagasjen. minst til afrika og kanskje tilbake.




synes...

at window og mint er blant verdens vakreste ord.

at å ha sett et ekorn er grunn nok til å smile en uke i etterkant.

at alle burde luke i et bed minst en gang i halvåret.

at verden er finest rundt syv om morgenen og litt over seks om ettermiddagen. 

at fiskekart og blomster-floraer er den fineste veggpynten som finnes

at eldre burde spise mer kaker og drikke enda mer vin.

hjort av tråd

i dag satt jeg meg i vinduskarmen for å leke med tråder. jeg fant frem tre nøster og formet bølger og sirkler. men sirkler blir man bare deprimert av. det vet alle. så da startet jeg å lage en brennmanet i stedet. en stor brennmanet, med lilla blodårer. den så teit ut, den fikk meg til å le. så ødela jeg den for å lage en galakse. men det ble for ambisiøst. så jeg endte opp med å lage en hjort, eller en hest da. den ble fin.

 





de siste syv

først og i ytterste rekke: hej til bloggen og widunderlege lesere (om jeg fortsatt har noen..)

tenker å starter med at jeg er klar over at det har vært verre enn dødt her den siste uka. og det beklager jeg på det dypeste. men ja, slik er nå det. de siste sju dagene har jeg: (for å oppsummere i korte trekk) sett på høsten og latt rødfargen på huet mitt falme i takt med den, skrevet lite og trolig dårlig, kledd meg i nirvana, prikker og grønt, drømt om havet, tenkt mye, lest tor ulven og spist kake daglig. føler forresten for å oppdatere litt oftere her fremover, og kanskje ta bilde av noe rart og fint, eller skrive noe vondt og uforståelig på en post it-lapp og ta bilde av den eller noe sånt.men vi får se, jeg lover jo lite.







kjära brosjan

tobias, tobias, tobias, min kjære bror; han støtter den sjuke fascinasjonen min for ekorn og til jul i fjor spikka han like så greit et til meg. han har hintet om at jeg må skaffe meg høreapperat de siste fem årene, for jeg hører feil av absolutt alt og svarer "hæ?" til det meste. men tålmodig som han er, gidder han å prate til meg dog jeg hører guacamolle når vi snakker om guatamala, eller kveldsbu når vi snakker om elgku. han kalte meg "minikorris" før han var meteren høy og før han visste at favorittbilen min skulle bli minimorris.

en gang gikk vi tur. da skulle han lage bålkaffe; i styrtrein, uten papir, uten ved. men med barnåler og fyrstikk, tålmodighet, ei kjele fra før krigen og meg, som glodde spørrende ut i lufta og pratet ivei, uten å hjelpe det grann. men han fikk det jo til, han. så klart.

tobias han er veldig god, han. på fisketur kan han fiske mens jeg ligger foran i båten og spiser vafler, han takket ikke ja til å gifte meg bort til en eneste egypter i bytte mot kameler, og han er sjuk nok i hodet til å fare alene til telemark på moped med lite annet enn en pressening og en sennepsflaske i trekassa bak.

 snart får han bil-lappen og. det er jeg helt sikker på. så derfor kjøpte jeg en wonder-baum i gave til han; hans første wonder-baum. for det å ha egen wonder-baum -det må en jo ha når en skal skaffe seg bil og bli voksen -det er klart. også synes jeg den var veldig fin da, og kjenner jeg han riktig, så blir han nok kjempegla.  dessuten har han lovt meg roadtrip, og da skal vi til sundmøre, for det er drømmen min.

så hurra for deg, bror -hipp hurra for deg og dine atten år!





Les mer i arkivet » Juni 2013 » Mai 2013 » April 2013
hits