det er noe ved det å sovne på et fly vekk fra new york og våkne opp i bilen, bare minutter unna halden, som er litt vondt å tro på. det er heller ikke frivillig jeg forteller meg selv at mitt new york kun skal leve i form av bilder, tynnslitte knær, vennlighet fra fremmede, en noe forbedret retningssans og skrap jeg kjøpte i parken, i lang tid framover.
og de dagene jeg bruker til å rote meg bort fullstendig, kamuflere meg, identifisere meg, gjemme meg og ta meg sammen,virker til å alltid ende opp langt mer verdifullt enn jeg først ville trodd.
man finner noe i de minuttene, sekundene og timene, man for noen dager siden, bar på som skjørt glass. de man visste ikke ville vare evig, men som man likevel satset alt på og strakte så langt man klarte, så langt det var mulig for bare det å leve litt igjen.
og de mennesker jeg møtte, som antageligvis ikke jeg møter på igjen, som ikke jeg betydde noe for og som heller aldri vil bety noe for meg.
han ved døra som sendte meg matoppskrifter med hjem, skaterne i parken som knøt skoene mine så jeg ikke skulle falle og slå hodet, han som ba meg ut på en bar brooklyn hver kveld og han som bare trodde på meg - som lo av meg når jeg sa det ikke kommer til å bli noe ut av meg, og heller så på meg og sa han gledet seg til å se meg igjen i new york om fem år.
og tanken på hvor tilfeldig malt mitt bilde av new york ble, er vanvittig. for det er så mye jeg ikke så, som jeg ikke aner noe om, som ville gjort min visjon av byen helt annerledes enn den ble. og det gjør meg nærmest gal å tenke på at man kan sette seg på et fly og dra hjem fra new york, men at hodet blir igjen uansett hva.
(de ordentlig fine bildene er tatt av min mor, og resten av meg.)
'
